Skogfinner, handelshus og skogspekulanter
av Rolf Rønning
Svært få skogfinner eide torpene de bodde på, og skogene som omga dem. De aller fleste var bygslere under store landeiere og handelshus. Grunnen til at nesten alle skogfinner ikke så det som et mål å være selveiere, var nedarvet fra den tida svedjebruket var hovednæring og bærebjelken i skogfinnenes livsform og kultur. En svedjebruker måtte regne med å flytte når ressursene der han bodde ikke lenger var tilstrekkelige. Da var det enklere å være bruker enn eier.
På den tida de første finnene slo seg ned på våre trakter, var granskogen langt på vei betraktet som verdiløs. Det var furuskog til mastetømmer som hadde verdi. I Europa ble det på slutten av 1600- og begynnelsen av 1700- tallet en sterk økning i etterspørselen på trevirke, og dermed økte prisene, og skogene ble et ettertraktet spekulasjonsobjekt.
Fra gammelt av var de fleste skogene kongens almenning, der beboerne hadde visse rettigheter, som hustømmer, ved, rett til jakt og fiske eller setring. Men de forskjellige kongene i København var ofte i pengeknipe på grunn av mer eller mindre mislykkede kriger samt store og dyre hoff. For å holde det gående, slik at de utad kunne holde fasaden, måtte de låne penger av private, eller auksjonere bort deler av kongens eiendommer, særlig da skogområder. Men slike lån hadde sin pris. Ikke engang til kongen ble lån gitt av ren godhet. De som lånte ut, sikret seg fordeler på forskjellig vis, og når kongen ikke kunne tilbakebetale i rede penger, fikk ofte långiverne eiendomsretten til landområder- ofte skoger, som opprinnelig tilhørte kongens almenning. På denne måten oppsto det flere slekts- dynastier, en slags landeier- og spekulantadel. Ikke med titler og adelige navn, men med store rikdommer de kunne forvalte som de sjøl ville. Et slikt dynasti var Ancherske fideicomis, ledet av Justisråd Christian Ancher, som levde fra 1711 til 1765. Etter hans død ble det ført videre av enka Karen Ancher og sønnene Bernt, Peder og Jess.
Anker- familien skaffet seg store landområder på de norske finnskogene, og ble en maktfaktor der vanlige folk ikke hadde andre valg enn å godta de vilkårene de fikk.
En svært vanlig måte å skaffe seg makt på, var å gi lån, enten i kontante penger eller i f. eks. korn. For vanlige folk var det lett å komme inn i et slikt avhengihetsforhold… men nærmest umulig å komme seg ut igjen. Vi kan i realiteten snakke om gjeldsslaver, som hadde trusselen om å miste eiendeler, husdyr eller hus og hjem konstant hengende over seg. Dette kommer jeg nærmere inn på senere.
Så skal vi gjøre et geografisk hopp til det som i vår tid er Engerdal og nordre deler av Trysil. I bygdebok for Engerdal, bind III, side 141 kan vi lese følgende:
- Det meste av skogen i Engerdal hører, som kjent, til staten. Bare en mindre del i selve Engerdalsdalføret fra ut med Engeren til opp mot Nordre- og Søre Vollen ble privatskog i 1726/27 da garden Engerdalen og de 2 Heggerisgardene ble kjøpt av brukerne ved auksjon over ”Kongens Jordegods” på Bjørneby i Solør den gang.”
Så langt Ottar Andersens utmerkede bygdebok. Grunnen til at auksjonen ble holdt på Bjørneby, var at det var der fogden over Solør og Østerdalen bodde.
Jeg kan for øvrig tilføye at ca. 80 prosent av Engerdal kommunes areal fortsatt er statsalmenning. Hele kommunen har et areal på 2 197 kvadratkilometer.
Nå er det ikke så lett å se noen sammenheng mellom dette og skogfinnenes problemer med mektige landeiere, men det er en sammenheng. Jeg skal først tilføye at noen av oppsitterne i Heggeriset kan følge sine aner tilbake til finneslekter i Trysil. Men tilbake til saken:
I eldre tider var ikke norske og svenske myndigheter på godfot med hverandre. Det førte blant annet til sterke restriksjoner på tømmerhandel. Nordmenn fikk ikke eksportere tømmer til Sverige, og svenskene fikk ikke selge til Norge.
For Trysil- Engerdal var dette et problem. Femundselva, som i Trysil kalles Trysilelva renner inn i Sverige ved Långflon, og heter derfra Klarälven. Og elva var det eneste vassdraget for å få tømmeret ut. Hvem som trakk i trådene vet jeg ikke, men de to brukerne i Heggeriset, samt diverse brukere i Trysil underskrev en kontrakt om levering av tømmer med lastehandler Iver Elieson, ifølge Bygdebok for Engerdal. Planen var at tømmeret skulle fløtes nedover, og tas på land ved ei lense i Höljes. Derfra skulle det fraktes med hest over til Halsjøen, slik at det kunne fløtes videre ned Flisa-vassdraget og ut i Glomma. Dette kan høres ut som et tidkrevende og lite lønnsomt prosjekt, men det ble faktisk gjennomført. Det skulle imidlertid gå lang tid før prosjektet ble realisert. Den første kontrakten var underskrevet i 1732, men først i 1791 ble det gjennomført.
For å få vite mer om dette prosjektet, og andre fenomen, går vi over til Segerstedts samling, ei bok som ble utgitt av Finnsam i 2006.
Forholdene på de norske finnskogene hadde stadig blitt vanskeligere utover 1700- tallet og inn på 1800- tallet. På den tida Carl Axel Gottlund besøkte de norske finnskogene, altså i 1821 var det ganske ille. Svedjebruket var omgitt av så strenge restriksjoner at det i virkeligheten var nesten et forbud. Åkerbruket passet ikke på finnskogene, der jorda var steinete og tungbrukt. Dette førte til en stadig mer gjennomgripende fattigdom, som ikke ble bedre av at handelshusene og landeierne bare var opptatt av å få mest mulig ut av sine områder.
Det var ei stor ulykke at de gjerne ga folk lån, enten i penger eller varer. Låntakerne var i virkeligheten rettsløse, for mange som forsøkte å betale, ble skjenket fulle, og lurt til å låne enda mer, eller lurt på andre finurlige måter.
De som ble skrevet inn i handelshusenes bøker som låntakere, ble ikke engang kvitt gjelda etter at de var døde. Da ble den belastet neste bruker, og slik fortsatte det.
Når gjelda var blitt så stor at det ikke var mulig å innfri den når det ble krevd, ble mange kalt ut på tvangsarbeid for å betale på gjelda. De som nektet, ble som oftest jaget fra hus og hjem. Det Ankerske fideicomis hadde særlig mange svin på skogen i så måte.
Ankers representant Jacob Nilsen var beryktet for sin framferd. Et eksempel på det, var Henrik Eriksen Lehmoinen fra Tysketorpet på Grue Finnskog. Han dro til Skansgården ved Kongsvinger, der Nilsen residerte, for å betale sin gjeld. Dette skjedde sommeren 1821. Henrik fikk ikke betale sin gjeld, men ble overfalt og skamslått av Nilsen. Nilsen hadde forlangt at Henrik skulle bli der for å arbeide for å nedbetale gjelda, men Henrik nektet. Han hadde sin familie å tenke på, og måtte berge sommerens avling. Han ble rundjult med en kjepp, og det så grundig at han aldri mer kom til full helse. Dette skjedde hele fem ganger den første dagen, før han ble satt i arrest. Heldigvis klarte han å rømme i nattens løp.
Det finnes mange andre eksempler, men jeg skal nøye meg med noen få:
I 1813, om vinteren ble traktens leilendinger, mer enn tredve i tallet kommandert til Skadsen. Nilsens lokale fullmektig, tømmermerkeren Ole Gulbrandsen fra Grøset i Grue, forlangte at de skulle kjøre tømmer fra Røgden og over til Skadsen. Med hugg og slag og trusler tvang han bøndene til å skrive under på nye kontrakter og bygselbrev. Disse dokumentene var slik utformet at de bare kan kalles slavekontrakter. De som hadde eiendomsrett til sine torp, måtte for all framtid frasi seg den. I tillegg ble de frammøtte truet med rettssaker om de ikke godtok de nye kontraktene og bygselbrevene, og her var det den oppsamlede gjelda som ble brukt som pressmiddel. I tillegg ville de bli nektet å få korn, salt, jern eller penger om det var behov for det.
Bøndene så ingen annen utvei enn å godta de ulykksalige kontrektene… alle unntatt en, og det var et kvinnfolk; Marit Henriksdatter Mullikka fra Furuberget på Grue Finnskog, som hadde møtt i stedet for sin mann.
Da bøndene så dro ned til Grøset for å få det de hadde solgt seg for, så fikk hun ingenting. Hun ble igjen truet til å skrive under, men nektet fortsatt. Hun måtte dra hjem med tom slede, og sjøl om hun visste at hun og familien ville gå harde tider i møte, fikk hun seg ikke til å skrive under. Det kan nevnes at Marit var en av Åsta Holths aner.
En annen som råkte ille ut var Daniel Danielsen Veteläinen fra Gransjøen. På Nilsen befaling ble han fordrevet fra hus og hjem av tømmermerkeren Ole Oudensen. Dette skjedde ca. 1816. Dette fordi han nektet å bli tvangsutskrevet til arbeid i Christiania- traktene. De som ikke våget å nekte, måtte pent gå til Nilsens gård Sagdalen ved Lillestrøm, der de måtte arbeide i uker og måneder.
Flere ganger ble de utkalt, sommer som vinter, og vi kan jo tenke oss hvor vanskelig det var for familiene deres å klare seg. Riktignok fikk de tvangsutkalte lønn, men den var så lav at de spiste den opp, bokstavelig talt.
Daniel Danielsson flyttet til Tolgraven på svensk side av grensa.
De som bodde i Breisjøberget ble også kastet ut av Ankers representanter. Det ble sagt at Fall skulle ha det til seter. At brukerne på Fall aldri brukte det er ikke så underlig, i og med at de som bodde i Breisjøberget var i nær slekt med de som bodde på Fall. Gottlund forteller i sin dagbok fra 1821 at Breisjøberget var lagt øde av Ankers folk.
I Søndre Gransjøen, det som i dag kalles Sæteren, bodde enka Kari Andersdatter Veteläinen med et lite barn. Hun hadde kongskjøte på sitt torp, og klarte seg bra der, men fordi hun uten agenten Nilsen kunnskap (og godkjennelse) bodde sammen med en kar fra svensk side, Jöns Jönsson, ble også hun jaget bort av Ole Oudensen. Kari og Jöns flyttet til Falltorp, på svensk side, der ikke Nilsen kunne nå dem. Torpet ble gitt til bøndene i Søndre Vermund, men av medlidenhet med de som var jaget bort, valgte de å avstå fra å bruke det.
Det kunne nevnes mange flere eksempler, for denne framferden var gjengs for alle finnskogene, fra nord til sør. Jeg skal nøye meg med et eksempel til:
Finner fra de norske finnskogene ble i 1817 utskrevet til tvangsarbeid i Höljes.
Det var tydeligvis finner fra de søndre delene av de norske finnskogene som ble sendt dit, for det opplyses at de hadde mellom ti og femten mils reise før de nådde Höljes. Flere ble utkalt to ganger, og det var en måned om gangen, noe som gjorde det nesten umulig for dem å skjøtte de daglige gjøremålene på sine egne torp, for ikke å snakke om hvor ille det var for hver enkelts familie, som var henvist til å klare seg sjøl som best de kunne.
Vi nevnte tidligere at tømmer fra Engerdal og Trysil ble fløtet ned til Höljes, og tatt på land i ei lense der. Finnene som var utkalt skulle kjøre tømmeret over til Halsjøen, slik at det kunne fraktes videre i norske vassdrag. Lønna for dette slaveriet var så lav, at de ikke engang kunne betale for kost og losji. Det endte med at finnene gjorde opprør. De rett og slett nektet å være med på det, og dro hjem til sitt.
Carl Axel Gottlund skrev ikke bare i sin dagbok. Skogfinnene har mye å takke ham for. Da han fikk vite hvordan handelshus og landeiere for fram, skrev han et langt klagebrev, der han tok for seg alle de tilfeller av overgrep han fikk høre om.
Brevet har den pompøse overskriften: Böneskrift till konung Karl XIV å norske finnallmogens vägnar uppsatt af C. A. Gottlund, og begynner slik:
Stormägtigaste allernådigaste Konung Landets fader och Beskyddare
I djupaste underdånighet våga vi underskrifne åboer å de innom Norrige belägne Finnskogar, nalkas Eders Majestäts Thron, och med den undersåtligaste känsla af pligt och trohet, som lågar i våra bröst, förena vi en annan lika ljuf och helig för våra hjertan, hvarigenom vi fästade med hoppets ankare vid en Regering, som ej söker annat än sina undersåtares sällhet och lycka, tro oss öfvertygade om bönhörelse af dessa för vår bergning och uppkomst vigliga andraganden och åligganden.
Videre følger en omfattende redegjørelse for skogfinnenes bakgrunn og tilværelse i Norge. Deretter, i datidas omstendelige og snirklete stil om hvilke elendige forhold som hersket blant skogfinnene. Videre er det beskrevet mange hendelser som viser hvordan handelshus og landeierdynastier hensynsløst utnyttet sine fattige leilendinger og bygslere. Det er et utrolig omfattende bønneskrift, 23 trykte boksider, der det foruten bilag med det ene eksemplet verre enn det andre, også pekes på hva som kan gjøres for å bedre på forholdene.
Hele 98 personer har skrevet under på bønneskriftet, hvorav en fra Elverum Finnskog, 13 fra Våler Finnskog og 21 fra Åsnes Finnskog og 3 fra Hof Finnskog. Resten – 60 personer fra Grue og sørover.
Bønneskriftet var ikke helt forgjeves. Det ble nedlagt forbud mot å tvangsutskrive arbeidere når avstandene var lange. Videre ble det flere mindre forbedringer, som jeg ikke tar med her.
På 1820- tallet gikk Anker-dynastiet konkurs, og før de gikk overende prøvde de å selge unna skog- og landområder for å berge stumpene av sine verdier. Nettopp det fikk positive virkninger for Peistorpet/Bakken og Ramsli- området.
Ole Oudensen, Ankers lokale representant, ivret for at oppsitterne i området skulle kjøpe noe av skogen som var til salgs. Det var en dristig, men framsynt tanke. Dristig, fordi det var nedgangstider, og de som valgte å bli med på kalaset ville få stor gjeld. Framsynt fordi de nå kunne bli selveiere og i generasjoner framover kunne få nytte av dette.
Det ble skogkjøp, og det var et ganske stort område som nå kom på en del oppsitteres hender. Mer enn 20 000 mål. Grensene for det som ble kalt Peistorpet skog var følgende: I vest dannet Tyskåa grensen, fra Tyskesjøen til Vermundsjøen. Fra Tyskeoset følger det sør- og østbredden av sjøen til der Medskogsåa renner ut i Vermundsjøen. Grensen følger så åa østover til riksgrensen, og følger denne til toppen av Elgklinten. Fra Elgklinten i sørvestlig rett linje til Lorttjernsknappen. Derfra til Lorttjernet, og følger så Lorttjernsbekken til den munner ut i Djuptjernsbekken. Grensen følger så den ned til Gransjøbekken, og følger denne til den renner ut i Tyskesjøen.
Sønnafor Peistorpskogen lå Rotbergsskogen, og grensa mellom de to skogområdene ble senere kommunegrensa mellom Åsnes og Hof fra Elgklinten til Tyskesjøen.
Peistorpskogen ble delt inn i seksdeler og tolvdeler. Ikke alle så seg råd til en seksdel. Skogen ble drevet som sameie til ca. 1835 da det ble holdt skifte mellom hver av eierne. Det ser ut til å ha foregått uten konflikter, kanskje fordi hvert bruk fikk en del av sin skog nær bruket de bodde på, såkalt hemskog.
Det kan nevnes en artig detalj. Brukeren i Nordgarden hadde fått litt dårligere uttelling enn de andre. Dette ble kompensert med at han fikk litt mer, samt at han fikk husmannsplassen Rullerud vest for Nordgarden. I tillegg inngikk han en avtale med brukeren på Peistorpmoen: På Peistorpmoen var det mer frostlendt, så han fikk en bit i Nordgardens hemskog der potetene stort sett klarte seg for frosten. Til gjengjeld fikk brukeren i Nordgarden et lite tillegg i skog.
Dette ble ei mangfoldig affære, med mange ulike innslag. Men det gir etter min mening et godt innblikk i de vanskeligheter folk på den norske finnskogen måtte leve under. Da de første skogfinnene kom rundt midten av 1600- tallet kunne de velge og vrake i områder som egnet seg bra for svedjebruk. 1700- tallet skulle vise seg å bli verre. Det ble mindre svedjeland å ta av. Flere store epidemier herjet området, og det var mye ufred mellom Danmark- Norge og Sverige. På 1800- tallet ble det enda verre. Først og fremst på grunn av utnyttelsen av vanlige folk. Overgangen til åkerbruk var heller ikke bra for finnene. Svedjebruket hadde vært bærebjelken i deres kultur og livsform, og da svedjebruket avtok, ble viktige elementer i den skogfinske kulturen gradvis borte. Vi kan kalle det assimilering eller integrering, ord som for mange har en positiv klang. Men enten vi kaller det det ene eller det andre, så kommer vi ikke utenom det faktum at slike overganger fører mye negativt med seg. Omstilling er sjelden lett, og særlig ikke når den tvinger seg fram. Og når kulturen, levemåten endrer seg, fører det ofte med seg en økonomisk tilbakegang.
Gottlund var den første som så dette tydelig, og satte ord på det. Det er ganske fantastisk at en yngling på noenogtjue år ikke bare så det, men også klarte å få folk til å forstå at de sjøl kunne gjøre noe for å komme ut av uføret.
Vi har mer å takke Gottlund for enn de fleste aner.