Runesangene
Kantelespellet
Vakre Väin du vatndronning.
Kobberbelte spent i kring dæ
blåe sokker, band rundt beina.
Reis dæ opp og hør det klinger
strengespell i frå den blinde
klimpring ifrå krøplingfingrer.
Kanteleensoitto
Ittekki Väinämäntä
Vaskivyötä vyötälinsä,
Sinisukka sitoisinsa,
Nouse ylös kuulemaani
Soittoa sokean miehen,
Miehen ramman raikutosta.
Kilde: Fra tekstheftet til CD'en Tirun Lirun, Sinnika Langeland
Episk rune fra Mikkola, Värmlanti, Sverige. C.A.Gottlund 18.12.1821
SKVR VII(5) nr. 3
Runesangene kom til Finnskogen på 1600-tallet. Skogfinner fra Finland på jakt etter nye skogområder, bar med seg denne eldgamle magiske tradisjonen som regnes for å ha røtter 5000 år tilbake i tid. På finsk heter de runolaulu og runo betyr i dag dikt. Opprinnelig er runo et germansk ord for hemmelighet og magi, og laulu betyr sang eller å synge magisk.
Runesangene kan deles inn i episke runesanger, lyriske, kjederuner og besvergelser (trollruner, loitsut). Skogfinnene hadde mest besvergelser, noe som i følge forskeren Timo Leisiö henger sammen med deres svedjebruksliv i skogen. Fastboende bønder hadde en sterk episk tradisjon, mens skogfinnene som vandret på jakt etter nye skogområder til svedjing, bar med seg en eldgammel magisk kultur med røtter i sjamanismen.
Besvergelsene skulle påvirke maktene i naturen enten det gjaldt å beskytte seg og buskapen eller helbredelse. Det fantes velsignelser og runepoesi til enhver anledning, men skjedde det alvorlige ulykker tok man kontakt med tietäjä - den som vet. Kaisa Vilhuinen fra Röjdåfors i Sverige regnes som Finnskogens siste tietäjä. Det går mange historier om hvordan hun klarte å stoppe blod over store avstander og finne igjen dyr som var forsvunnet. Hun ga mange forskere en utrolig stor mengde folkeminner, ord og uttrykk, sagn og runesanger.
Kaisa Vilhuinens lærer var den store trollmannen Puru Juhoin. Han formante: "Du skal ikke sette sverdet i handen på en dåre. Med trolldom kan man gjøre både godt og vondt. Du får heller ikke lære bort dine kunnskaper til noen som er eldre enn deg selv, det duger ikke. Det må være en som er yngre, og det må foregå i det skjulte ellers kan kraften gå ut av runene."
Verseformen til runesangene kalles runometer eller kalevalameter og består av fire trokéer. Andre typiske trekk er bokstavrim og parallellisme.
Besvergelsene har ingen vanlige melodier, men ble framført ved å mane fram sterke mytiske bilder med en monoton hypnotiserende stemme. Besvergelsene deles inn i opprinnelses-, historie-, bønne-, og befalings-besvergelser. De andre runesangene har melodier som går over 5 - 6 toner og veksler mellom 4/4 og 5/5 takt.
I Finland ble strengeinstrumentet kantele av og til brukt som akkompagnement til runesang. Den eldste typen hadde 5 strenger. Det er ikke funnet noe gammelt instrument på Finnskogen, men navnet kantele eksisterer i noen få skriftlige og muntlige kilder.
Kilde: Norsk Skogfinsk Museum